Det er ikke egentlig slik at vi lever av landet. Enhver som hadde sett det lasset vi tok med oss ville ha trukket på smilebåndet av en slik påstand. Å hevde noe slikt ville dessuten ha vært en grov undervurdering av gamle Georg Bjørnnes, mannen som la grunnmuren til hytta på Austfjordneset. Han ville trolig ha greid seg i mange år uten en eneste patron hvis han hadde fått med lasset vårt da han kom hit på sin første overvintring i 1931. Atle Midttømme bodde her sammenhengende i 11 år, langt inn på 90-tallet. Uten langtidsholdbar melk og svarte oliven. Harald Solheim har akkurat feiret 25 år som aleneboer og fangstmann på Kapp Wijk.

I det perspektivet skal vi gå stille i dørene. Det er drøyt å påstå at vi lever av naturen. Men vi lever med den. Og vi er avhengige av dette landet. Vi er avhengige av det på en annen måte enn det er mulig å oppleve noe annet sted i Europa enn fra en håndfull fangstplasser på Svalbard. Det er ikke noe poeng å late som om vi befinner oss i 30-årene. Eller på 80-tallet for den del.

Jeg synes vi ber om ganske mye fra barna våre som det er. Ingvill fikk aldri oppleve første skoledag med sine jevnaldrende. Eline får aldri vite hvordan det var å begynne på ungdomsskolen. 13-åringen har fått egen emailadresse og seksåringen får se på Snurre Sprett på PC-skjermen hver lørdag. (Og Pocahontas holder henne innendørs når mor og far er ute på rypejakt.) Vi har biotoalett og gasskomfyr. Vi opplever dette landet på vår måte. Det er sterkt nok for oss.

Det er mange som har overvintret som fangstfolk på Svalbard før oss. Det er nettopp noe av bakgrunnen for at sysselmannen låner bort Austfjordneset - å opprettholde noe av den gamle fangsttradisjonen på øya. Kanskje var det også andre familier med små barn her da fangsten var på høyden i mellomkrigsårene. Jeg vet ikke. Ikke spiller det noen rolle heller. Vi er ikke her for å være først. Tvert imot gir det en god følelse å vite at vi viderefører en lang tradisjon med å høste av naturen på Svalbard

Jeg syntes kjøttstativet vårt begynte å fylles, og følte meg litt sånn, ja - som en ordentlig fangstmann. Helt til jeg bladde i boka til Kjell-Reidar Hovelsrud her forleden. Det var på mange måter han som innledet den ”moderne” fangstovervintringen på Austfjordneset på begynnelsen av 80-tallet. Pussig nok befant jeg meg selv i denne hytta den dagen han ankom, sommeren 1983. Jeg var på gjennomreise med kajakk. Hovelsrud kom for å bli.

Men det var kjøttstativet. For et par år siden ga han ut en glimrende bok om sine mangfoldige Svalbardeventyr. Der var det et bilde av kjøttstativet som han og Atle Midttømme hadde fylt opp. Ordentlig fangstmann og ordentlig fangstmann fru Blom…

I to måneder har det vært et eventyr. Mørketida står for døra.

- Dere har opplevd kremtida nå, var det en Svalbard-veteran som sa til oss for kort tid siden.
- Mørketida blir nok annerledes.

Vi aner allerede konturene av den. Det er en helt annen historie å fore hunder med hodelykt i snøstorm enn med T-skjorte i midnattsol. Og det er en helt annen historie å aktivisere en seksåring innenfor 20 kvadratmeter enn når hun har en hel hundegård til rådighet - i time etter time etter time. Neste gang vi skal sette garn må vi borre hul i isen.

Men fortsatt er denne mørketida bare et diffust mangehodet troll der framme et sted.

Jeg ser allerede at vi skulle ha gjort mye annerledes. (Egentlig burde vi bli et år til for å dra nytte av alt vi lærer. Men her i huset er det ingen som ler en gang når jeg nevner det.) Først og fremst skulle vi ha gjort mer av alt på et tidligere tidspunkt. Hadde vi kappet mer ved de første ukene, ville den antakelig ha vært tørrere nå. Vi burde ha vært ivrigere til å jakte sel i august. Da hadde det ikke vært så stressa med å få nok hundefor nå. (Vi hadde ikke kalkulert inn hvalpene i antall Purina-sekker.) Vi burde ha fisket mer intensivt også i august. Men jeg vet ikke helt hvor vi skulle ha tatt timene.

Eline og Ingvill har vært med på alt vi har gjort. Vi er sammen om å sette garn, hogge ved, bake brød, jakte rype og jakte rein, flå og ribbe, røyke og salte. Det gir kanskje ikke de mest effektive timene, målt i antall kilo på kjøttstativet. Men det kunne vi aldri ha gjort annerledes.

Da Eline og jeg passerte én-måneds-dagen, kunne hun meddele (jeg oppfattet aldri om det var med lettelse eller fortvilelse) at nå var vi ferdig med halvparten av en sjettedel av den tiden vi skulle være her.

I forrige uke passerte vi to måneder. Forrige dagen lurte hun på om det var mulig å lage et stort bilde av Austfjordneset som hun skulle ha på rommet sitt når hun kom hjem. - Jeg tror det blir ganske trist å reise herfra, sa hun. Selv om hun føyde til (rett skal være rett) - selv om jeg mange ganger lengter bort også.

Eline har intensivert skolearbeidet den siste tiden. Via venninner har hun skjønt at hun ikke akkurat ligger foran skjema. Skole og fangstliv er ikke den enkleste kombinasjon. Det gjør oss mer stasjonære enn vi ellers ville ha vært. Det har for så vidt passet bra den siste tiden fordi det har vært et ufyselig vintervær. Men fortsatt er det bistasjoner vi ikke har besøkt, og fortsatt er det god plass på kjøttstativet til mer sel.

Og mørketida nærmer seg.

Hilsen Stein P. Aasheim med familie.